RSS Feed

Monthly Archives: september 2013

Hawthorn pale lager?

Jøssenamn! Her sitter jeg i Melbourne på en *helt vanlig* lørdag, men man skulle jaggu meg tro det var 17ende mai! Kombinert med nyttårsaften og grand prix finale.

AFL er Australia’s svar på fifa. Eller…, for å være ærlig vet jeg null og niks om fifa, men det er no sånn fotballgreier som enkelte er veldig opphengt i, er det ikke? Vel. AFL er australsk fotball, og idag er den store dagen der det blir bestemt hvem som blir årets seriemestere. Hawthorn eller Fremantle? The Hawks eller Freo? Stemningen er livlig, og alle er i godt humør. Enn så lenge. Hele byen feirer idag. Sammen med en stor del av resten av Australia. Melbourne er absolutt størst på sport, og det merkes. Byen er farget lilla (Freo) og gul (Hawks), og i baren jeg sitter farter bartenderne rundt så det fyker. Og klokka er ikke engang ett om dagen. Det er ikke kun her i baren det feires altså, i gatene er det liv og hver bil som kjører forbi har et fotballskjerf hengende ut vinduet for å vise hvilket lag de støtter. Det tutes og synges og drikkes og feires. Dette er stort folkens, større en bursdag og giftemål og fødsel i ett. Faktisk.., er det så stort, at selveste valgdagen ble flyttet fram to uker for å ikke krasje med dagen i dag. Altså…, fotballen bestemte når valgdagen skulle bli holdt. Fotball framfor valg? Som sagt, dette er stort.

Når disse ord er sagt, skal det og sies at selv om jeg kan se at alle andre synes dette er stas, skjønner jeg ikke helt greia. Jeg bryr meg katta for laget jeg heier på er ute for lengst. Ikke fordi de ikke er verdige, men ah gush, skal jeg gå inn på dette nå? Nei, det interesserer ingen. Kort fortalt, de blir straffet for noe som skjedde for et par år siden. Men hvem tenker vel på det idag, idag finnes kun to typer suppprtere. Enten heier du på Hawks, eller så heier du på Freo. Jeg går for det siste. Lilla er nemlig yndlingsfargen min.

Advertisements

The Royal Women’s Hospital

Hjelp! Jeg er så trøtt og sliten! Idag hadde jeg avtale med jordmor og lege på sykehuset, så dro med meg Scott bortover slik at vi var der klokken tre. Vi visste ikke helt hva vi kunne forvente, men fastlegen min hadde sagt at de muligens kunne utføre en «morphscan». Er usikker på hva jeg kan kalle den på norsk, men er iallefall 20-ukers ultralyd hvor de sjekker at alt med baby er slik det skal være. En slik UL kan vare bortimot 2 timer. Desverre var ikke dette noe de utførte på sykehuset, så må booke time imorgen, til neste uke en gang. Da får vi i tillegg vite kjønn! Spennende! (I tillegg må jeg ringe fastlege for øresjekk, sliter med ulldotter i ørene, plagsomt! Også må jeg ringe en annen lege i nærområdet som er kvalifisert til å ta imot og følge opp gravide. (Slik at jeg slipper å dra hele veien til sykehuset 8 ganger før januar er over). Deretter må jeg ta en telefonsamtale til sykehuset og høre om de kan ta blodprøve på lørdag, for idag rakk jeg det ikke. Og helt til slutt må jeg ringe en annen avdeling på sykehuset og bestille fysioterapi. Hvem skulle tro det var så my stress før baby i det hele tatt har tenkt tanken på å hoppe ut? Pjoh)

Men joda, siden vi dro hjemmefra litt før to, og jeg ikke var hjemme igjen før halv åtte, betydde det nesten en hel dag utenfor leiligheten! Woah! Jeg er utslitt. Nå er klokka 10 om kvelden og jeg sliter med å holde meg våken. Håper den der sagaomsuste energi»boosten» kommer snart!

Dessuten tror jeg det er en baby som poker meg i blæra sånn av og til.

Her i bakvendtland, her kan alt gå an.

Tenk deg at du våkner en morgen. Ikke av alarmen, du har nemlig fridag idag. Herlig, ikke sant? Så du våkner en morgen av at naboen klipper gresset. Det er vel ikke så ille å våkne til, eller hva? (Personlig finner jeg gressklipperen en av de fineste måtene og bli vekt på. Gressklipper, fugler og båtmotor. Topp tre.) Dagslyset skinner i ei stripe gjennom soveromrsvinduet og du krysser fingrene for at det er sola du ser. Du gjesper en påtvunget gjesp, strekker deg og haler deg ut av senga.  Du nærmest gleder deg til å ta med frokosten ut på verandaen. Mens du sitter der og nyter ei skive leverpostei, med et glass juice og en kopp kaffe til, kommer ei lita humle surrende forbi og smaker litt på juicen før den flyr videre. Gressklipperen går fortsatt, og du snuser inn duften av nyklippet gress. Dette er sommer tenker du.

Jeg våknet imorgest. Ikke av alarmen, jeg har nemlig fridag hver dag for tida. Herlig? Nåja, både og! Jeg våknet av at naboen klippet gresset. Det er vel ikke så ille å våkne til? Dagslyset skinte i ei stripe gjennom soveromsvinduet og jeg krysset fingrene for at det var sola jeg så. Jeg gjespet en påtvunget gjesp, strekte meg, og halte meg ut av senga. Og der treffer det meg. Den isende kulden som farer gjennom kroppen som et lynnedslag. Det er kaldt, og jeg hopper tilbake til senga og drar dyna godt rundt meg. Hva skjedde tenker jeg? Jeg hørte jo gressklipperen. Jeg så jo fram til å ta med meg frokosten på verandaen! Hvor er den bia som skulle komme? Men såklart forstår jeg hva som har skjedd. Livet har lurt meg igjen. Det er ikke første gang jeg våkner til gressklipperen og blir lurt trill rundt til å tro det er sommer. Her er det jo vinter, gresset blir klippet om vinteren, det er en vinteraktivitet. «Do’oh» sier jeg og klasker en neve i panna før jeg griper etter nærmeste pute og plasserer den pent over hodet. Ingen vits i å stå opp ennå, sover litt til jeg.

the beast is back

Næmmen, hei der! En stund siden sist, kan man si!
Er ingen vits i å oppdatere bloggen med hva som har skjedd iløpet av 1 og et halvt år, så det kommer ikke til å skje. Håper derimot jeg er klar for å skrive igjen, denne gangen på norsk! (Sist gang ble halvparten av innleggene på norsk, mens resten var engelsk. Confusing!) Jeg velger norsk, i og med at det er tusen ganger lettere å lage et bra innlegg på språket jeg kan best. (Bortsett fra at datamaskina mi ikke har Æ Ø Å, så jeg må kopiere bokstavene hver gang jeg bruker dem…. Tungvindt.)

Meeeen, ja! Så hei og hopp og velkommen tilbake! Kommer vel et lengre innlegg i nærmeste framtid!