RSS Feed

JetStunt Extreme

Posted on

For å starte innlegget på samme måte som jeg startet dagen på facebook:

«Hva gjør du når du er strålende fornøyd med eksamensinnsatsen din men ingen andre ser ut til å bry seg? JO! Istedetfor å sutre og lengte hjem er såklart svaret å sprette en øl! Hoho! Skål ;)»

Jepp, da var tredje eksamen overstått, og om jeg ikke var helt fornøyd med nummer to, ser det ut til at nummer tre gikk ganske så bra i grunn! Til tross for at jeg dagen før innså at det ikke var onsdag, men torsdag, og at jeg da med andre ord kun hadde en halv dag igjen å lese på. Men her sitter jeg strålende fornøyd, med en iskald øl foran meg! Livet er da ikke alltid så værst.

Men for å se det på den måten jeg bestemte meg for å ikke se det på… (Altså, istedet for å sprette en øl og skrive blogg  -> sutre og lengte hjem..) så er det ikke alltid like greit å være her på andre siden av jorda. For hvem skulle jeg ringe da jeg gikk ut av eksamenssalen fornøyd som ei sol? Scott var på jobb, jeg prøvde å sende melding men når han ikke er like energifylt og fornøyd som meg så gir det ikke samme effekt. (Han har såklart lov til å ikke være like sprettende glad som meg alltid. Han svarte tilbake, med de riktige tingene som bla bla stolt av deg, bra jobba jenta mi osv. Og det ble jeg glad for.) Men energien mangla, og da ville jeg ringe noen andre som hadde litt mer energi. Jeg prøvde å ringe Elise, men hun var opptatt med å ordne seg. (Og såklart. Hun har da vel lov til å ha planer for guds skyld, hun sa også de riktige tingene med blablabla Så bra at du føler det gikk bra.) Men heller ikke det var nok. Blæ. Kanskje er jeg kravstor. Men jeg føler jeg har lov til å være det noen ganger. For noen ganger er det ingenting som føles som hjemme, og noen ganger er det eneste som hjelper ord fra mine nærmeste i Norge. Noen ganger savner jeg de hjemme så mye at ingenting her i Australia føles riktig. Ikke engang sjokolade! Og når jeg nå ser fem centimeter til venstre for PC-skjermen, og litt opp, på det norske flagget mitt som står plantet i en Tru-Blood øl-kjøler som jeg fikk av Scott, så kjenner jeg nesten en tåre i øyekroken. Men bare nesten. For jeg hadde jo bestemt meg for å ikke tenke på den måten. Faen, hvor er ølen min…? … *slurk*

*pustepause*

… Av og til.. Lengter jeg så mye hjem at jeg får pusteproblemer. Som et lite panikkanfall. Seriøst. Det er som en kvelende følelse som starter som en klump i halsen, også blir den bare større og større helt til jeg må konsentrere meg om å puste normalt. Men jeg klarer å stoppe den følelsen da. For det er jo ganske latterlig. Jeg valgte jo selv å dra hit. Og jeg velger selv å ikke dra hjem ennå. Hvorfor spør jeg meg selv av og til…? Er det kun på grunn av at verdens beste og herligste fyr bor her? På en måte ja. På en annen måte nei. Akkurat nå, så er jeg her kanskje mest på grunn av at jeg er fryktelig lykkelig med kjæresten min. Men. Om jeg tenker etter. Og ser for meg et liv i Australia uten ham… Så hadde jeg ikke villet dratt hjem ennå da heller. For det er et utrolig kult land. Stort land! Som jeg har igjen iallefall halvparten å utforske! Og jeg nekter å dra hjem før jeg har fått utforsket mer. Uavhengig om verdens herligste fyr bor her eller ei. For hva i all verden skulle jeg gjort i Norge nå? Gå tilbake til et alminnlig liv og la Australia forbli et minne? Det høres jo bare helt absurd ut. Så da er det oppklart. Og derfor er det tåpelig å lengte sånn hjem av og til. Da er det bedre å ta bort den følelsen ved å sprette en øl istedetfor. Sådeså. Men.. Jeg må innrømme.. det hadde vært godt med et par gamle venner her nede.. Eller familie. Men men. Jeg får trøste meg med at jeg kommer alltids tilbake til gamle kjedelige Norge. Også får jeg heller stjele litt familiefølelse av Scott og familien hans i mellomtiden. For det funker nemlig. Og dessuten vet jeg jo at familien ikke kommer til å glemme meg. Og til dere andre… Bestevenner, venner og.. bekjente som kanskje ikke kan karaktiriseres som venner…; ikke glem meg da!

SKÅL!

Advertisements

About patsyblogg

Takk for at du leser bloggen min, du fremmede fugl! Eller kanskje er du ikke saa fremmed likevel. Uansett, legg igjen en kommentar da :)

One response »

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s

%d bloggers like this: