En aldri så liten en

Så, hva nytt har skjedd? I will tell you!

Vi har nemlig flyttet, og det føles helt fantastisk! Tidligere bodde vi i det som på norsk ville blitt kalt rekkehus, med Scotts kamerat fra tidligere, Will. Det var greit nok det, men vi kjente begge to at det å flytte for oss selv hadde gjort susen. Så vi dro på et par visninger, listet opp de vi var mest sugne på, og fredagen etter ringte de og sa vi hadde fått leiligheten vi begge hadde på topp! En fin, men liten leilighet i ei blokk (ikke sånn borettslagblokk, mer sånn.. sentrumsblokk? If that makes sense..). Vi har vært på Ikea og handlet det meste (les; absolutt alt), og leiligheten er ferdig fiks! Burde vel vært flink og lagt ut et par bilder, men æsj, ikke denne gangen. Kjøkkenet er ny oppusset og gulvet har splitter nytt vegg-til-vegg teppe. … (…) Jepp, det stemmer…. Her er det nemlig super populært med vegg-til-vegg teppe, og ikke nok med det… FOLK TAR ALDRI AV SEG SKOENE NÅR DE KOMMER PÅ BESOK! Tror jeg går spinnvill enkelte ganger, men så er det jo alt det her med å tilpasse seg en ny kultur og bla bla bla. Vi er ikke i Norge, og her er det normalt å ha skoene på føttene til enhver tid. Men det er ikke enkelt altså, når man plutselig har leiligheten full av gjester med skitne sko siden det REGNER ute! Grrr… Da er det bare å håpe på at støvsugeren suger til seg skitten etterpå! Og en annen ting forresten, man har vanligvis ikke ytterganger her. Du vet, sånn gang som pleier å være før ytterdøra. Gjerne mellom ytterdør og stue. Her kommer man rett inn til stua, og om man tilfeldigvis har noe som ligner på en gang likevel, oppevarer de ikke sko og jakker og sånt der. Så hvor er jakkene og hvor er skoene? Ikke spør meg, jeg aner ikke. Tror de er bortgjemt i klesskapet eller noe sånt. Så om du har på deg jakke og lue og drar på besøk til noen en vinterdag, må du belage deg på å plassere lua vedsiden av deg i sofaen og jakka slengt over en stolrygg. Men så da, så var jeg og Scott på Ikea, og jeg sa at jeg ville ha skohylle (for vi har faktisk noe som kan kalles en yttergang, en veldig liten en sådan). Og det synes Scott var en god ide! Så godt likte han ideen, at han ville ha matchende hattehylle for hatter og slips… Jeg sa noe som: “Slips? Slips skal ikke henge i gangen!” Hvor Scott svarte noe som: “Hva ellers liksom? Dumma!” (Ok, han kalte meg ikke dumma, men han ga meg et blikk som sa  omtrent det samme.” Fikk overbevist ham om at det var smartere å ha jakker hengende i gangen, så nå har vi både skohylle og plass for jakker :) Hurra!

Også til the breaking news! Vi har blitt foreldre! Til to søte små! Verdens beste katter, uten tvil :D De har fått navn fra Star Wars, og heter noe så kult som Han Solo og Princess Leia. I skrivende stund er de omtrent 12 uker, og imorgen skal vi til veterinæren for første gang for å ta deres andre vaksinasjon, veie dem og stille dumme nybakte-katte-foreldre spørsmål. Her er et par bilder av nøstene.

Den svarte og hvite er lillegutt; Han, og tigern på toppen er prinsessa vår Leia.

I kosekroken i sofaen :)

Vakre Leia. Hun er en prinsesse, og oppfører seg som en også. Ingen kan komme her og kose med henne dersom hun ikke ønsker det selv!

 

Han er en skulderkatt! Elsker å sitte/ligge henslengt over skuldra :D

Og når det er sagt. Så kommer jeg på at jeg har jo ikke fortalt hva som skjedde den 14 Januar! For den 14 Januar 2011 var nemlig jeg og Scott på Gold Coast. Vi tilbringte dagen med å kjøre vannscooter og henge i fallskjerm etter båt. Dette var dagen vi offisielt ble et par, og den 14 Januar 2012 var dette et år siden! Så Scott overasket meg med å kjøre ned til en vakker plass med lang sandstrand, ca 2 timer fra Melbourne. Her hadde Scott booket oss inn på parasailing igjen (hvor vi henger i fallskjerm etter båt)! For et år siden dyppet de oss såvidt i vannet når de dro oss inn igjen, så da de spurte om vi ville bli dyppet var det dette vi forventet oss. Men ånei da. Her var det hele fjukings kroppen i vannet! Se for deg å henge høyt oppe etter en string fra en båt, båten sakker av, og du daler sakte men sikkert ned mot vannet. Du vet ikke om det vil være kaldt eller ikke, men du vet at du vil treffe vannet en eller annen gang. Det virker som en evighet, og akkurat idet du treffer vannflaten girer båten opp igjen, og du fyker bortvoer vannet, hele kroppen under, mens vannet fosser rundt deg! Vanskelig å forklare, det må bare oppleves. Og vannet var faktisk mye varmere enn hva jeg hadde trodd. Bortsett ifra at jeg helt seriøst trodde vi kom til å synke pågrunn av den store seilduken som landet sånn halveis over oss, var det helt ufattelig morro! Har du muligheten til å parasaile, gjør det!

Etter dette kjørte vi et par minutter til, før vi kom til en liten turistplass med koselige cafeer og igjen, en kjempefin lang sandstrand! Nå skulle vi ut til havs for å snorkle med sel! Da Scott fortalte meg om disse planene, trodde jeg vi skulle til en dyrepark, men neida, det var ville sel det var snakk om! Og jeg som aldri før har snorklet! Vi var vel rundt en 30 stykker ombord på båten, og 5 instruktører. 2 av dem var med oss i vannet, noe jeg absolutt følte var betryggende. De første 10 minuttene var jeg vettskremt. Ikke kunne vi nå bunnen, og selv om du fløt med våtdrakten måtte du hjelpe til med å holde hodet over bølgene. Men gurimalla, det var gøy! Jeg så til og med en nemo fisk! Og masse sel! Som ikke var redde for oss i det hele tatt, men veeeldig nysgjerrig! Jeg var så nærme dem at jeg kunne lett tatt på dem, men bestemte meg for ikke å utfordre skjebnen :P Men gøy var det, når jeg lå på magen og tittet ned i vannet med snorkleutstyret, og under meg var det en sel som svømte på ryggen og tittet opp på meg! Verdens beste følelse, og absolutt noe jeg bare MÅ gjøre igjen :)

I våtdraktene! Klare for action!

:D

Gud bedre for et langt og kjedelig innlegg. Om du vil, kan du bare titte på bildene og drite i teksten :P Men om du leser dette så regner jeg med at du enten har lest alt allerede, eller kun har scrollet ned til bunnen for å se om det var noe som var mer interresant lengre ned. Desverre må jeg skuffe deg.

You’re good!

Nei nå. Nå har jeg mistet bloggen helt føler jeg. Ikke har den det utseende jeg ønsker den skal ha, og ikke har jeg lagt inn et blogginnlegg på flere dager. Hva skjer? Jo, hvor skal jeg begynne? Mye har skjedd siden sist og… (bare vent litt, jeg må åpne en ny fane, gå inn på bloggen min, og se når jeg skrev sist…) Nei, se der ja. Den tredje januar. Og da skrev jeg ikke om nyttårsaften en gang.

Vel, jeg får vel bare sette igang.

Nyttårsaften i år, ble nemlig tilbragt i Sydney. Du vet. Byen med operahuset og den der brua. Joda. Hadde det heeelt konge. Vi bodde hjemme hos våre venner Mick og Krystle, en time med tog fra sentralbanestasjonen. Det har jo klart sine ulemper ved å bo så langt fra byen vi i utgangspunktet besøker, men helt klart fordeler også. For det første er det jo gratis :) For det andre, var leiligheten deres helt fantastisk utrolig fin. Stor, lys og åpen, med to bad, inkludert boblebad, tre soverom, stor stue, kjøkken og veranda med havutsikt!

Utsikten fra verandaen en varm sommerkveld.

Første dag i Sydney, var det sightseeing på gang. Operahuset har vi vært i/rundt/på/utenfor tidligere, så tok oss ikke tid til den 10 minutters gåturen det tar fra havna. Det vi derimot tok oss til til, var en to-timers spasertur inn til et populært markedsområde kalt “The Rocks”, men som desverre endte i katastrofe. Vi rotet oss ikke bort, men vi tok et par venstre svinger, hvor vi egentlig skulle ha tatt høyre svinger. Nåja. Vi kom oss iallefall tilbake til havna, hvor vi hadde booket oss inn på et nydelig lunch cruise.

Turistbilde foran brua.

Operahuset.

Yay. Turist!

Og båten var norsk! (Neida, ikke se på ølglasset.)

På nyttårsaften hadde vi biletter til “Luna Park”. En lite fornøyelsespark som holder til like under brua, med perfekt plass for raketter. Med i biletten var det gratis bilett til alle karuseller, pluss DJ og diverse artister som underholdte rundt omkring i parken. Tida inne i parken ble for det meste brukt til å stå i ølkø. Men hu og hei det var gøy! Fikk tid til et par karuseller, og hørte såvidt på musikken som ble spilt, men det var jo tross alt ikke derfor vi var der. Vi var der for raketter! Og det var gøy! Rakettene som jeg alltid har sett på TV, og nå så jeg dem med mine egne øyne! Hurra for det!

Meg og Scotty!

Her er gjengen vi feira med. Mick foran, Krystle i blå kjole, meg og Scott til høyre og de to andre husker jeg desverre ikke navnet på... Men var en gøy kveld, uten tvil!

Også var det tid for fyrverkerier! Var ikke så enkelt å få tatt bilde av, men gjorde iallefall et forsøk.

Det sprakte og smalt i 15 lange minutter!

Bakrusen dagen etterpå ble kurert med donuts til frokost, og strandliv resten av dagen.

Første nyttårsdag!

Kunne enkelt ha sovnet slik. Behagelig bedagelig.

Kose kos!

 

Scott også såklart.

Den siste dagen der oppe, dro vi til kjente Bondi beach. Ikke hørt om? Da er du nok for gammel :) Hvem har vel ikke hørt om de veltrente muskuløse kjekke bedårende livvaktene fra tv-serien Bondi-rescuers? Litt sånn som Baywatch, bare at alt skjer på ekte. Lizzom. Planen var at jeg skulle springe ut i bølgene med stålkontroll, og så leke at jeg mistet kontroll. For da hadde nok han der kjekkeste av dem kommet for å redde meg. Men da vi kom dit, ble det litt for skummelt, for jeg hadde helt glemt hvor store bølgene på stranda her nede er! I Melbourne er de ikke så store, men to timer med fly lengre nord er de store nok til å skremme meg iallefall. Man har liksom to flagg, og et åpenrom mellom disse flaggene på et par meter. Og det er kun innenfor her man har lov til å svømme. Livvaktene er overalt, i vannet, utenfor vannet, i den trygge sonen, utenfor den trygge sonen, i livvakthuset sitt, i båtene sine, på surfebrettene sine og i godstolen langt inne på land med en kikkert i hånda. Trygt er det iallefall.

Jeg så desverre ikke noe til kjekkasene fra Bondi Rescuers, men de var nok ikke langt unna for kamera teamet var i vannet hele tiden for å filme. Så om du følger med på serien, ha øynene åpne for en rødhåret tøffas som leker med bølgene som om det var hans beste venn, og en litt skeptisk Patsy et par steg bak som snur ryggen til hver bølge som slår mot henne for å ikke drukne.

Woah Moah!

Fish & Chips & Sand hører med :)

Dette er altså livvakt huset som blir brukt i tv-serien ;)

Også kjøpte jeg meg en kokosnøtt.

Og det var den turen. Herlig :)

Nå er det en del mer ting jeg skulle ha srekvet om og lagt ut bilder fra, men i og med at dette innlegget ble tusen ganger lengre enn hva planlagt, tror jeg at jeg sier thats it, og venter heller med neste innlegg til jeg får internett. (Om en uke.)

So long!

Pus Panther

Woah! New design! I dont love it, so I might change it to something else a bit later. But for now its okey.

By the way! We have a kitten in our house! :) Its name is Panther, but I just call it Pus. Sometimes Kosepus. He is very very cute and cuddly, and earlier today he slept on my back for an hour or so! Im in love.

et jule evangelium.

Da er jula ferdig. Iallefall her nede. For mens jula og maten og kosen der hjemme varer i godt og vel 2 uker, er alt over her nede etter en dag eller to. Forberedelser er det så og si ingenting av, og julegavene blir kjøpt iløpet av en liten tur i byen. Her kjøper man nemlig kun en gave til de nærmeste, og da mener jeg kun en gave. Intet mer, intet mindre. Til og med barna får kun en gave. Gavehysteri er med andre ord ikke eksisterende her. Julebaksten er det heller ikke så farlig med. Sju slag? Nei, knapt ett slag! Og da er det gjerne ei kake som blir laget dagen i forvegen. Juletreet er satt opp i starten av desember og foruten det er det lite med julepynt. Den eneste nissen de har hørt om er julenissen og adventsstjerne er et ukjent begrep.

Natt til 24de sov vi over hos Scott’s familie. Ikke det at de var hjemme, siden de er ute og reiser. Broren var dog hjemme og vi tilbringte så og si hele natten på og spille D&D. Et spill. Kommer ikke til å forklare nærmere, i og med at det er ganske innviklet, så har du ikke hørt om det før så google det om du virkelig vil. (Hoho). Så den 24de altså, vi sto opp rundt 12, og dro deretter ut for å spise frokost/lunch med Tom. Det var koselig, og jeg drakk en absolutt fantastisk kokosnøtt drikk! Deretter dro jeg og Scott til dyrehagen, hvor vi så på koalaene, kenguruene, de tasmanske djevlene, uglene, salamanderne og de giftigste slangene i Australia. Jeg fikk til og med ta på både en salamander, en frosk OG en slange! Ikke så slimete som jeg hadde trodd! Men jeg har fortsatt igjen å ha en slange rundt halsen. Det SKAL oppleves :) Desverre begynte det å regne, men det var fortsatt kjempe varmt ute, så etter en stund følte vi oss både klam og ekkel. Det bar derfor hjem for en dusj før vi dro på lokalpuben for å spise middag. Risotto for julemiddag, ikke værst ;)

Om kvelden hadde vi planlagt å åpne en pakke hver. Men en pakke ble fort til to, og da var det plutselig vanskelig å stoppe. (Her nede, skal jo pakkene åpnes om morgenen den 25). Fra Scott fikk jeg et Pandora armbånd med 5 forskjellige charms. En koffert fordi vi begge liker å reise, en kenguru fordi jeg er i Australia, en heks fordi vi dro til Perth og så musikalen Wicked sammen, en pakke siden armbåndet var en gave fra Scott og en terning fordi vi har begynt å spille dette D&D spillet sammen ;) Legger nok ut et bilde senere :) Vi gikk tidlig til sengs, og sovnet rimelig fort. Ute var det storm, torden og lyn! Akkurat som det var i Norge?

Den 25te sto vi opp tidlig og laget oss frokost. Banan og sjokolade pannekaker! Nam nam! Deretter åpnet vi de aller siste gavene som var under treet og dro deretter til Scott’s tante og onkel for å feire juledagen. Vi drakk masse vin og champagne, som man gjør her nede i jula, og åpnet litt mer presanger. Scott’s bestemor var også tilstede, pluss Scott’s bror og onkelens foreldre. Vi satt rundt omkring i stua, drakk champagne og snakket, før det var klart for julelunchen. Eller, det vil si. Julemiddag, bortsett fra at den er inntatt rundt 2 om dagen. På menyen var det rekecocktail til forrett, og både kylling og skinke med poteter, gresskar og andre grønnsaker. Og gjett hva! De hadde SVOR! Ekte SVOR! Og ikke nok med det, men det var vist det store spørsmålet også, KOM SVOREN TIL Å BLI BRA I ÅR? Tanta kom på et tidspunkt forferdet inn på stua og fortalte at hun ikke kunne få den sprø! Så i et siste desperat forsøk putta de svoren på panna og freste den på høy varme! Og det funka! For svoren ble helt fantastisk og jeg tror jeg spiste mer svor enn noen andre! Nam! Til dessert hadde de sjokoladekake med rosiner og fiken. Med andre ord, jeg smakte den ikke. Heldigvis hadde de også noe de kalte “Trifel” (eller noe sånt), som rett og slett var sukkerbrød rullekake, gele og vaniljekrem lagt lag i lag i en gjennomsiktig bolle, dekket med bær! NAM! Vi drakk mer vin og champagne, og etterhvert kom det også en fjern slektning med mann og tre barn. Ble en del stress, slik det SKAL være når barn er i hus, så det tok ikke lange tiden før vi dro hjem. Nå hadde vi jo drukket en del, så bilen ble satt igjen, og Scott’s bror kjørte oss hjem. Vi sluknet i sofaen med en øl i hånda og en eller annen julefilm på TV. Og så var jula over. :P For det var det. Ingen julefrokost hvor alle samles rundt bordet og spiser sammen, ingen julelunch heller. Eller julemiddag. Januarsalget som vi pleier å ha når jula er ferdig, var allerede den 26 desember, og kun den ene dagen. Dagene mellom jul og nyttår virker som å være helt normale dager hvor julepynten blir tatt bort og ting går tilbake til normalen. De snakker også om en “mat-koma” her nede. Men ærlig talt. Mat-koma etter kun en dag med julemat? Nei hvet du meg hva. Jeg tror Scott kommer til å få sjokk når vi drar nordover neste jul. For jula varer jo helt til påske! :)

sommer sommer sommer den er her, med strand og vann og grønne sommerklær!

Igår spiste jeg fiskeboller! Svenske fiskeboller!
Men. Jeg savner dere. Gruer meg faktisk litt til å komme hjem neste år. Hva om ting er så forandra at det ikke er morsomt? Hva om mennesker ikke er de samme lengre? Skummelt. Men blir såklart litt godt og. Litt begge deler vil jeg tro. Vel, uansett.
Jeg er syk! Har hatt små feber i et par dager nå, pluss at halsen er kjempevond! Ikke gøy. Men jeg har kjøpt meg masse frukt og halspastiller, så håper jeg blir bedre før jul :)

Et lite utvalg bilder fra de siste dagene:

Bildet er tatt av søte Erika, og er fra en dag hvor vi dro til Brighton Beach. Vi lette etter små strandhus, men vi hadde litt dårlig tida så vi fant dem ikke. Men det var veldig fint der uansett :)

Dette er meg og Erika. Ved de 12 apostlene på Great Ocean Road :)

Luke, Erika og meg med apostlene i bakgrunn :) (ser det kjent ut pappa?)

Alle fire av oss :)

Tulle Scott, meg og Elsa :)

Tulle Scott og tulle Patsy

Elsa, Patsy og Tom!

Kjæresta <3

3 fjukings år siden æ har spist pepperkake!

Så kjære kjære ånlajn dagbok. Da va det fredag igjen.
Våkna imorrest med bakrus fra en anna verden, og heiv mæ på vannflaska ganske så fort.
Så frem t å snu mæ for å sov mer, men det va da Scott mint mæ på at vi hadd en avtale.
Bæ.
Så æ mått no bare stå opp, va varmt som vanlig så vart kjole gitt. Også for vi ned t byen.
Scott va snill. Han kjøpt en juice t mæ. Banan og honning juice! Skikkelig nam! Også møtt vi Elsa. Ei søt jente fra Frankrike, men hu og familien har bodd her i 10 år, så mer eller mindre australsk :) Vi vandra litt rundt, og Scott fikk kjøpt et par julegava han mangla. Deretter hadd vi lunch, og dem toan mått så på jobb. Æ tok trikken hjem.
Og etter det har æ sotte i soffan. Og gjort ingenting.
Vel, æ har kjøpt biletta t nyttårsfeiring i Sydney da! Blir knallbra! Glede mæ :)

have you ever played?

DUNGEONS & DRAGONS!
Me: Hazel, a 19 year old razor-claw shifter, class Shaman, level 1.
- This is written before my first game of D&D, if something doesnt match the world of D&D, or something is odd, dont blame me. Not yet. -

My name is Hazel. I am a shifter. A razor-claw shifter to be exactly. 19 years ago I was born in the Winterbole Forest. I have lived there all my life, with my family and the rest of our tribe. My brother Ash and I have always been competitors. My father always expected more from him than from me, but I never thought it was fair. Just because I was a girl, and he was a big, brave and fierce boy didn’t mean I couldn’t serve the family just as good. My brother always had a dream about becoming an avenger.  Just like our dad. Me, on the other hand, didn’t know what I wanted to be. I was just a kid. That was then. Now, things were different. I had left the tribe. I had to. It was the Raven Queens plan for me, and this is my story.

Since the fall of Nerath, the dangers in the forest increased, and many shifters, including our tribe had to move closer to the human and elf communities. At this time, I was 15, and my brother was 17. My brave and strong big brother. A week before we had to move, our tribe had a visitor from the elf tribe in the city. He was one of the eldest ones son, and was visiting to prepare our own eldest for the big change that would meet us once we moved from our well-known forest. It was early in the morning, and my brother was out hunting as he often was. He had heard someone scream of pain just near the waterfall, and when he arrived he saw the elf being attacked by a big brown bear. My brother, the brave one, had started running towards them, getting the bears attention drawn away from the elf. Silly city elf, he didn’t know anything about the forest. What was he doing out there anyway? The bear had turned around and went for my brother instead. My brother had fought against him, and the elf hadn’t been helping at all. It was inevitable. The bear was a full-grown bear, and my brave brother wasn’t even 18 yet. My brother died that morning. In the forest. 1 hour away from me, who was sleeping and didn’t know a thing about what was happening. The elf survived.

After this, my family and my tribe were even more eager to move closer to the humans and the elves. Everyone was, except from me. How could I live in the same city as the one that caused my brother’s death? How could I possibly ever walk past him without feeling the urge to fight him, and see him dead? It was not fair that he could live, while my brother couldn’t. If the elf hadn’t been out there in the forest all by himself that day, my brother would still be alive. We would still have the same stupid fights and unagreements around the dinner steak, and my father would still yell at me for being so jealous at my brother. But just because of this elf, my brother was far away now. I would never see him again, or share a meal with him ever again. It was my job now, to make the family proud. And the only way I could do this was by killing my brother’s killer. He deserved to die just like my brother died. And that was my goal.

I had heard this rumour among the other youngsters in my tribe. 10 days away from our old tribecentre in the forest, it was another tribe of shifters. I had heard stories of this powerful shaman that could control every animal spirit he came across. Apparently he was old, and his tribe wasn’t of the friendliest one. I could risk a lot going there; the shaman could already have passed away. Maybe they didn’t like unknown visitors either, but that was a risk I was willing to take. I was going soon.

A year after my brothers dead, I packed a small package with some meat and cheese, and left. It was early in the morning and no-one was awake yet. I couldn’t tell anyone, they would most likely not let me leave. They would have said it was too dangerous. If it had been my brother, my parents would have bought him a brand new spear, with the best wishes and maybe even a follower to help him. But not with me, I would always be the weak girl in the family, but I was about to change this view. I was out after revenge, and in the end my family would be really proud of me.

After nearly two weeks in the forest, running, hunting and running some more, I found them. At first it was just a suspicion. I had been walking through a forest where the grass was shorter than usual. There were some broken sticks here and there, and once I was sure I could hear some voices far ahead. I continued travelling through the forest, and the small hints that said that someone had been there earlier, were around me more and more often. I was starting to get tired of being all alone, but when I thought about my mission, it was worth it. One morning when I was about to wake up under a tree, I was sure I could hear voices. And I was correct. When I opened my eyes there were four spears pointing at me from every direction. My story could have ended there. But it didn’t. I managed to convince them to bring me to their tribe. They weren’t positive, but since I was a girl and all, they decided that I couldn’t be that much of a threat to their little tribe. For some reason this tribe refused to be more civilised, they meant that they could handle the forest and the dangers that followed. And so far they were right.

Once I came inside their little village, I asked politely if there were a shaman around. Big mistake. They all started yelling and talking to each other in a language I couldn’t understand, I almost thought it was the mistake of my life, that they would kill me just for asking. But then I heard a voice behind me, and I turned around. Even if I never had met the shaman earlier, I just knew it was this guy once I saw him. The shaman saved me that day, he didn’t know who I was, and he could easily have refused to talk to me. But by some reason he didn’t, instead he brought me to his home and gave me a bed to sleep in. The following days I learned to know him, and him to know me. Finally one day, when we were sharpening our weapons, I told him why I had come this far. He didn’t say anything, but he didn’t tell me to leave either. So I stayed. The shaman took me as his apprentice, and I lived with him for several months. One day his tribe had decided to leave. They could no longer hold up their defence against the forest and the dangers that raged around. Many people disagreed, but it happened. They moved closer to a city on the other side of the forest, but not me and the shaman. He meant that if it were just the two of us, we could easily live in the forest, hunting and practicing my shaman skills. So we did. It was hard times, and it was good times, but the time passed by and I got stronger and stronger every day that came. It was a good time.

Today, I am 19 years. I haven’t seen my family since the day I left. My teacher, the wise shaman is dead. He was old. I put him on a homemade raft, with leaves and flowers, and sent him down the river. He is probably watching me this very moment. He and my brother. I have started my journey of my own. I don’t want to return to the city where my tribe lives. Not yet. The elf can wait, I need more experience. I need to learn everything about being a shaman first. Queen Raven wants it that way. I am on a journey, and it has just begun.

12 apostles?

So it is christmas. <3

In Australia it is normal to put up the christmas tree in the beginning of December, so next weekend we will put it up. Already a bit late, but well well… Christmas spirit? No, I cant really say I can feel it. I just know it. I know it is christmas, but I surely cant feel it. I tried to improve the spirit a bit by making Scott a norwegian adventscalendar. And some other norwegian christmas stuff :P It is working a little bit, but the real christmas spirit is not like it use to be. What happened to first sunday of advent? Why doesnt people celebrate that here? And wheres that star those three men followed to visit Jesus in the barn? In Norway, you find that star in every window, and it is the most cozy thing ever. Dark outside. Big star in every window <3 Not that everyone is christian, but I mean. Christmas IS a christian celebration… :P Havent seen the crib either. And havent heard anyone talk about the christmas evangelium :P So yes, it is different, but I do like it. It is sunny and you can go to the beach! I love the beach, and if I could choose, I would probably live AT the beach every day. <3 The beeeaaach! <3

Oh, and guess what! Today we had a daytrip to the Twelve Apostles! 8 hours back and forth, 470 km, no worries at all. Pictures will come later :) It is very pretty! And yeah.. it is almost 31 degrees :) Cant complain about not having snow, because this is just awesome :) Now, Im gonna go down stairs and try to encourage people to go outside and play some footy! :D Australian footy!

See yah later mate ;)

This post was written a week ago.

A week ago we went on a pubcrawl! We started at noon, and just kept on drinking. Ross, Scotts brother, had found an ancient map (or i dont know, but thats what he says anyway..), that would lead us to 24 different bars in Melbourne! Sounds exciting? Yes, it was! Take a look at the pictures! (That I stole from Rosses. Rosses? Ross’s. Ross’. That I stole from Scotts brothers facebook album)

Young and Jackson, bar #1

Transport, bar #2

Riverland, Bar #3

Beer Deluxe, bar #4

James Squire Brewhouse, bar #5

European Bier Cafe, bar #6

Bridie O'Reillys, bar #7

Cricketers Bar, bar #8

Imperial Hotel, bar #9

Mrs. Parmas, bar #10

Trunk, bar #11

Elephant and Wheelbarrow, bar #12

The Welcome Stranger, bar #13

The Carlton, bar #14

The Exford, bar #15

Three Degrees, bar #16 (forgot to take group photo!)

Melbourne Central Lion, bar #17

The Celtic Club, bar #18

Pugg Mahones, bar #19

Turf Bar, bar #20

The Irish Times, bar #21 (forgot to take group photo!)

Sherlock Holmes Tavern, bar #22

The Bull and Bear, bar #23

The Joint, bar #24

savne dæ byen min

Du er det beste som har hendt meg
og det kjæreste jeg har
og ingen kan ta fra oss det vi har
kjærligheten kommer og kjærligheten går
men det vi hadde sammen skal bestå
om det skulle blåse kaldt
om jeg leter overalt
ingen er så god som du
du er det vakreste som fins
om det skulle blåse kaldt
om jeg aldri fikk fortalt
at ingen er så god som du
du er det vakreste som fins for meg
det var så godt å være nær deg
å godt å ha deg som en venn
og jeg lengter etter varmen din igjen
var så fint å være sammen
du smilte da du dro
men dine øyne sa meg mere enn du forstod
det fins i håp i alt du tenker
det fins håp i alt du gjør
i mitt liv er du mitt lys som aldri dør
om det skulle blåse kaldt
om jeg leter overalt
ingen er så god som du
du er det vakreste som fins
om det skulle blåse kaldt
om jeg aldri fikk fortalt
at ingen er så god som du
du er det vakreste som fins for meg
og vi skal kjempe sammen
for de drømmene vi har
og vi skal finne mange nye bedre svar
og bålet som vi tente
det skal aldri brenne ned
for jeg veit at vi kan holde liv i det
om det skulle blåse kaldt
om jeg leter overalt
ingen er så god som du
du er det vakreste som fins
om det skulle blåse kaldt
om jeg aldri fikk fortalt
at inger er så god som du
du er det vakreste som fins for meg
om det skulle blåse kaldt
om jeg leter overalt
ingen er så god som du
du er det vakreste som fins
om det skulle blåse kaldt
om jeg aldri fikk fortalt
at ingen er så god som du
du er det vakreste som fins for meg